Instruktøren

Landslagsløpere trent av Sindre

✅ Maiken Falla - Olympisk mester
✅ Astrid Jacobsen - Olympisk mester
✅ Anders Glørsen - Verdensmester
✅ Eirik Brandsdal - Norgesmester
✅ Lotta Weng - Norgesmester
✅ Tiril Weng - Norgesmester

Sindres meritter

✅ 2 Junior verdensmesterskap
✅ 3 Verdenscuper
✅ 6 Gull i NM

Det er frustrerende irriterende å tenke på hvor mye tid jeg har kastet bort på vranglære.

Vranglære jeg ble lærte opp i da jeg var ung skiløper. Selv min egen far, som var landslagsløper, har lært meg ting jeg i dag vet er feil.

Sannsynligvis er du i samme båt som mitt unge jeg, og gjør mye vranglære du også som du tror er riktig. Kanskje du til og med for tiden ØVER på noe som er vranglære.

Det er lite som skjærer meg mer i øret enn å høre en far gaule vranglære til den ivrige sønnen eller datteren sin. Intensjonen er så god, men akk.

Måten jeg lærer bort skiteknikk i dag er ikke noe som har blitt til gjennom år med målrettet utvikling. Jeg visste ikke da jeg startet at måten vi i dag lærer bort skiteknikk er så full av omveier, feil, og unødvendige metoder og utrykk. I stedet er det en metode som gradvis har formet seg over 15 år.

Vekk med vanlige fraser som...

❌Få hofta fram.
❌Få foten godt frem opp i bakken
❌Du har sent fraspark.
❌Du sitter for mye.
❌Pendle med armen forbi hofta.
❌Du mangler tyngdeoverføring.
❌Få god rytme.
❌Ha lave skuldre.
❌Ha ordentlig trykk i frasparket.
❌Ligg på stavene.
❌Søk fremover
❌Og mange, mange flere...

De er alle enten omveier, unødvendig, upresise og forvirrende, og alle burde pensjoneres omgående. Noen av de er også rett ut vås.

Det har vært en gradvis prosess å først oppdage, deretter innse, og så finne ut av dette, og det startet da jeg var ung utøver. I skiteknikk kan jeg nemlig gjøre noe ingen andre kan. Å prøve alle andres teknikker.

Mine skiimitasjoner med 1 million visninger på Youtube er egentlig bare en bieffekt av at jeg KAN gjøre alle mulige teknikker.

At folk jeg ikke kjente oppdaget imitasjonene, likte dem og delte dem videre, kom overraskende på. Vi gjorde det jo kun for å underholde oss selv og la det ut på YouTube for å dele det med kompiser. At folk trodde jeg øvde lenge i forveien, med nøye planlegging, var også noe jeg heller ikke hadde forutsett, for saken er at min lillebror og jeg bare stakk impulsivt ut en dag vi kjedet oss og filmet for gøy.

Intervju i OL-studiet til Dagbladet

Det er kanskje litt irriterende å høre, men det er ikke vanskelig for meg å herme etter andre, eller imitere dem. 

Jeg har f.eks også imitert syklister. En idrett jeg aldri har drevet med. Historien er lik der også. Det var en sommerdag på hytta i 2013 hvor jeg og broder'n kjedet oss etter en av etappene i Tour de France. Vi gjorde Cavendish, Boasson Hagen, Contador, m.fl.

Når jeg ser en ny skiteknikk så prøver jeg den ganske enkelt ut på neste skitur. Mer hokus pokus er det ikke.

Om, og kun om, det er noe der som er bedre, så implementer jeg det i min egen teknikk. Min teknikk i dag er et "lappeteppe" av implementerte detaljer som enten gjør at jeg går lettere, raskere eller begge deler. Jeg pleier å si at ingen vil noen sinne klare å gå perfekt teknisk, men etter 15 år med denne prosessen er det faen meg ikke langt unna.

Hvordan jeg kan være sikker på at noe er bedre?

Det er ingen automatikk i at fordi du kan gå fort på ski, så kan du skjelne mellom bittesmå forskjeller i glid eller feste. De to egenskapene går ikke hånd i hånd, slik mange automatisk antar. Mange skiløpere er analfabeter når det kommer til å teste sine egne ski. for disse analfabetene er parallelltesting det eneste verktøyet de kan ta i bruk for å finne ut hvilke av skiene deres som er best, men med den metoden får de kun svar på gliden deres i utfor og gliden når de staker. Det gir dem ikke svar på hvilke ski som har best feste, eller god glid på standbeinet i diagonalgang og staking med fraspark.  Parallelltesting er overbrukt i forhold til relevansen, fordi utøvere med dårlig mikrofølelse har ingen andre måter å skjelne mellom hvilke ski de skal bruke i skirenn. God mikrofølelse, eller feeling, er eneste måten å finne skien og smurningen med best feste og glid. I skøyting er parallelltest enda mindre relevant. Den eneste gangen du står på to ski i skøyteskirenn er jo i utfor.

At jeg blir leid inn til å teste nye ski og sliper, er en bieffekt av at jeg har en mikrofølelse målt til 2 promille. I praksis betyr det at om vi har 2 par ski, hvor det ene paret glir 20 cm lengre enn det andre over 100 m, så vil jeg identifisere hvilket par det er når jeg går på dem. Akkurat samme egenskap bruker jeg når jeg tester hvilke ski som har best feste, eller når jeg prøver ut forskjellige tekniske detaljer.

Når du kombinerer disse 2 egenskapene, mikrofølelse og herming, så er det enkelt å luke vekk alt som er feil skiteknikk og kun sitte igjen med det beste på veldig. Kort. Tid. Og tro meg. Det er mye feil der ute som læres bort som riktig teknikk. "Stikk frem foten" i klassisk er en av dem. Den gufne følelsen jeg får når jeg plutselig kjører over en stein i løypa og får ripe under skia, får jeg også når jeg hører noen lære bort vranglære som å "få foten godt frem opp i bakken". Det gjør vondt i ryggmargen.

Det jeg sitter igjen med er en helt unik innsikt i hva som er riktig teknikk, hva som er feil teknikk, og sist, men ikke minst like viktig for deg - hva som er feil måte å lære riktig teknikk på, og hva som er den riktige og raskeste måten å lære riktig teknikk på.

En snarvei til proff skiteknikk, om du vil. En snarvei uten alle omveiene som jeg selv skulle ønske jeg hadde da jeg var ung skiløper.